Hoppa till sidans innehåll

Linda ror över Atlanten

02 JUL 2022 22:22
Skulle du ta dig an en roddtur 4800km? I december kommer 35-åriga Linda Evenstad Emilsen från Norge ta sig an Talisker Whisky Atlantic Challenge!
  • Uppdaterad: 02 JUL 2022 22:22

Skulle du ta dig an en roddtur 4800km?

I december kommer 35-åriga Linda Evenstad Emilsen från Norge ta sig an Talisker Whisky Atlantic Challenge (TWAC)!

TWAC är en sträcka på 4800km där deltagarna ror mellan San Sebastian på ön La Gomera, Kanarieöarna och Nelson’s Dockyard, English Harbour på Antigua och Barbuda.

Och detta kommer Linda ro själv, ensam i sin båt!

Vi på ÖRDF fick chansen att ställa några frågor till Linda om hennes förberedelser, högt och lågt.

Vi önskar Linda lycka till och ser med spänning fram emot att följa hennes roddresa över Atlanten!

Varifrån fick du idén att ro Talisker Whisky Atlantic Challange?

Jeg tror det er mer interessant å spørre hvordan jeg fikk ideen til å ro et hav. Det starta med at jeg ganske brått begynte å gro ei lyst til å gjøre noe ekstremt selv, uten at jeg ante hva det skulle være (for det mest ekstreme jeg hadde gjort fram til da var sikkert å dra på en femdagers storbyferie eller noe sånt). Derfor slukte jeg alt mulig av ekspedisjonsdokumentarer.

En dag dukka det ved ei tilfeldighet opp en dokumentar, Losing sight of shore, om seks kvinner som rodde over Stillehavet. Fram til da hadde jeg aldri hørt om havroing, og det å få vite at det var mulig å krysse et hav i en robåt, var fullstendig grensesprengende. Det trigga noe i meg, og mens jeg satt der i sofaen hjemme, visste jeg:

Jeg ville også ro et hav.

Etter å ha bestemt meg for det, starta jeg en prosess med å finne ut hvordan man kan få satt en slik bestemmelse ut i praksis. Noe av det jeg gjorde, var å søke på «ocean rowing» på Youtube, og der dukka det opp mengder av korte og lengre dokumentarer om folk som rodde Atlanteren i TWAC. Jeg googla så TWAC, og fant fort ut at å melde meg på TWAC ville øke mine muligheter for å både komme til startstreken og å få kryssa mållinja på den andre sida av havet.

Så, da bestemte jeg meg for det.

Hur länge har du rott?

Ah, det er et vanskelig spørsmål, synes jeg. Roing er så mangt. Jeg har nettopp starta å ro i sculler-båt (er det det det heter?) (har gjort det to ganger nå). Men jeg har vokst opp ved sjøen, og har derfor en og annen gangen befunnet meg i tradisjonelle robåter opp gjennom oppveksten, men aldri mye og lenge av gangen, og bare en gang i ny og ne. For fire år siden kjøpte jeg meg derimot en tradisjonell robåt i glassfiber fordi jeg ville være mer til sjøs (men jeg synes motorer bråker så mye). Og etter det kan jeg si at jeg har begynt å ro, og i de siste årene har jeg da rodd jevnlig hver sommer.

Men som regel bare om sommeren, og formålet har vært litt ymse: Kanskje dra krabbeteiner, kanskje rekreasjon, kanskje trening, kanskje overnattingsturer osv. Så, jeg har ikke rodd så lenge, altså.

Tävlingen går av stapeln i december 2022, det är en rejäl sträcka på 4800km - hur förbereder du dig? både fysiskt och psykiskt.

Jeg deler forberedelsene mine inn i tre:

Fysisk: Jeg skal bygge en kropp som tåler mye påkjenning, og siden oppkjøringa har pågått over flere år, har det vært viktig at treninga skal være lystbetont og lar seg kombinere med mine interesser og livet for øvrig. Det har innebært at jeg har trent hva jeg ville, så mye og så lenge jeg ville. Jeg har klatra, rodd, sykla, padla, løpt, trent funksjonell styrke, gått turer i marka med tung sekk, fridykka osv. Alt mulig!

Fra 2022 har jeg lagt om treninga og trent mer spesifikt fram mot det som venter meg. Man trener ikke for å bli en rask roer. Man trener for å tåle å være til sjøs under til dels kummerlige forhold med stor fysisk anstrengelse hver dag. Skadeforebygging er et nøkkelord.

Det betyr å styrke de delene av kroppen som vil få mest påkjenning av roinga, og da styrketrening med fokus på baksida av kroppen og kjernemuskulaturen, mobilitet og fleksibilitet, og å øve inn roteknikk, og trene opp huden i hendene til å tåle 12-18 timer roing om dagen mange dager i strekk.

Mange blir overraska, men jeg trener nå svært lite kondisjon, men jeg trener mer på romaskin med lav intensitet (19-22 s/min).

Mentalt: Jeg trenger å skaffe meg selv mentalt rom til å kunne håndtere alt uforutsett som måtte komme. Det betyr å forberede meg godt. Bygge kunnskap, ferdigheter (øve på det som øves kan!), og kompetanse som sjøperson. Prøve å vite det jeg kan vite.

Jeg bruker også mye visualisering – hvordan vil det være å være der ute, hvordan ser det ut, lukter det, føles det helt ned i detaljene?

Og så handler det om å bli kjent med meg selv. Jeg vil være i situasjoner hvor jeg vil være redd, veldig stressa, for ikke å snakke om sliten(!), ha stort søvnunderskudd og garantert ensom. Da trenger jeg å forstå meg selv, vite hvordan jeg typisk tenker når jeg opplever slike følelser, og hvordan det kommer til uttrykk hos meg. Det kan jeg bruke til å gjenkjenne følelsene i meg selv, og til å snu situasjoner, og til å bestemme meg for hvordan jeg skal agere på følelsene. Jeg kan ofte ikke bestemme følelsene, men jeg kan bestemme hvordan jeg handler ut fra dem.

Det tredje punktet: økonomi. Det å gjøre det jeg skal, er kjempedyrt, så jeg må også bygge økonomiske muskler. Å lete etter sponsorer er en veldig tung og ubehagelig jobb – ingen liker å løpe etter folk for å få dem til å gi deg penger til å realisere din egen drøm. Men uten de nødvendige pengene kommer jeg aldri til startstreken. Så, bygging av økonomiske muskler må til. Men det er definitivt det vanskeligste og tyngste!

Det är ju inte en vanlig roddbåt du sitter i för denna långa resa. Den ser nästan ut som en rymdkapsel! Berätta lite hur den fungerar.

Åh, den er fantastisk! Jeg elsker den allerede! Jeg skal ro en Sea Sabre, bygd av Justin Adkin. Det finnes ikke så altfor mange av det merket, så jeg er utrolig glad jeg fikk tak i en.

Havroingsbåter er kjennetegna av at de har to tilnærma lufttette kabiner – en i hver ende – som man kan sove i. De er selvopprettende, og det vil si at om man kullseiler, vil de rette seg opp igjen av seg selv. De er med andre ord veldig trygge. Havroingsbåter er også som regel utstyrt med solcellepaneler for å operere alt av elektronisk utstyr som gps og annet navigasjonsutstyr, vhf-radio og vannrenseren.

Vannrenseren er et filtreringssystem som renser saltvann til ferskvann. Vannrenseren er noe av det som gjør det mulig å være til sjøs uten støtte så lenge – man slipper å drasse med seg vannet man trenger.

Havroingsbåter styrer man ved hjelp av et ror. Mange robåter har også autopiloter til hjelp i navigeringa, men ikke min båt. Jeg vil gjøre mest mulig selv, og ville derfor ikke ha det. Jeg vil derfor styre båten gjennom liner fra roret til den ene fotpedalen.

De fleste havroingsbåter har en kabin som er høyere enn den andre, og utforma for å fange mest mulig av gunstig vind slik at man kan få hjelp av vinden under kryssinga. Et anna spesielt trekk ved akkurat min båt er at den derimot ikke er utforma slik. Kabinene er omtrent like høye og båten min vil få mye mindre hjelp av vinden. Det liker jeg. Jeg motiveres av å vite at når jeg kommer til den andre sida er det mest mulig på grunn av mine egne rotak.

Åh, ja, dusj og do og den slags spør mange meg om: Bøtter! Ei bøtte som do – buck it and chuck it, sier de på engelsk. Ei anna bøtte og en klut for ferskvann og grundig vasking av kropp og klær.

Jeg vil ha badet med den fineste utsikta.

Under resans gång behöver du ju sova och äta, driver båten fritt under den tiden eller kastar man ankar?

Når man sover, kaster man ut et paraanker. Det er et anker som ikke fester seg i havbunnen, men som ser ut som en liten fallskjerm som blir tatt av strømmene og som bidrar til å minske avdrift forårsaka av vind. Det stopper dog ikke avdrifta, og jeg må være forberedt på å kunne bli dratt tilbake når jeg hviler.

Når jeg spiser og hviler ellers, vil jeg sikkert bare la båten drive fritt med mindre det er veldig sterk vind eller noe slikt. Litt virring hit og dit og noen tapte meter her og der, er en del av greia.

Å hive ut paraankeret hver gang man slipper årene, vil være altfor arbeidssomt og tidkrevende i seg selv.

Hur lång tid kommer det ta för dig att ro mellan La Gomera och Antigua?

Det er estimert å ta mellom 60 og 90 dager, med utgangspunkt i at jeg ror mellom 12-16 timer i døgnet.

Vad tror du att du kommer sakna mest där ute ensam på havet?

Det er vanskelig å forestille seg. Jeg gjetter på at jeg vil savne fersk mat veldig mye – frukt, grønnsaker, juice, og generelt anna mat enn den jeg har.

Og så ser jeg for meg at jeg vil savne å kunne være der for mine nærmeste, være til stede, ha overskudd til å bry meg, være engasjert, og, ja, bare være der.

Men jeg ser også for meg at jeg vil savne det å ha en viss forståelse for hva som skjer rundt i verden (for det vil jeg ikke klare å være der ute, og det begynner allerede å bli vanskelig å finne tid til å lese nyheter nå) og generelt litt anna kognitiv stimuli.

Hur kommer du fördriva tiden, förutom att ro konstant. Sjunga? Lyssna på radio?

Målet mitt er å i minst mulig grad fordrive tid, om du skjønner hva jeg mener. Jeg vil være i tida. Tåle å ha det kjedelig og finne mest mulig trivsel i det, så jeg vil ro mest mulig, være stille mest mulig, se meg mest mulig rundt, og forsøke å holde tankene på rett kjøl.

Men for litt avveksling og hygge vil jeg lytte til lydbøker og podkaster om roing, ekspedisjoner og andre dokumentarer. Får jeg nok sponsormidler vil jeg ta med meg et lesebrett og laste ned noen skjønnlitterære bøker jeg kan ha til fredagskveldene eller noen slikt.

Jeg vil også ta med litt musikk for ulike stemninger, men jeg lurer på om at jeg kanskje ikke vil høre så mye på musikk. Vi får se.

Synge er jeg usikkerpå. Tidligere når jeg har vært litt alene, har jeg opplevd lyden av min egen stemme som veldig høy og larmende at jeg har foretrukket å bare hviske inni mitt eget hode heller enn å bruke stemmebåndene. Men kanskje jeg begynner å gaule og synge midtveis når jeg begynner å bli smågal av å være alene. Haha.

Vilka havsdjur ser du fram emot att få sällskap av?

Alt som måtte komme. Men jeg blir nesten syk av å tenke på å få se lysende morild om natta midt der ute på Atlanteren under den sterkeste stjernehimmel. Jeg klarer nesten ikke tenke på det. Det er jo heller ikke sikkert at jeg vil få se det, men jeg kommer til å se hardt etter det. Ellers hadde det vært utrolig stas å få se havskilpadde og hai av ett eller annet slag, og pilotfisk. Og så klart delfiner. Og hval! Og flyvefisk! Og så videre.

På den andre sida gruer jeg meg ordentlig til å se søpla som også flyter rundt der. Jeg vet den er der, men på de fleste bildene man ser derfra, er det dyrelivet og det blå havet som står i fokus, og da er det lett å ignorere vissheta om all plasten og søpla som flyter rundt selv midt der ute. Kontrastene kan bli store.

Jeg håper å få bidratt til ei nyansert framstilling ved å blant annet dokumentere også søppel jeg ser – vise hvordan det ser ut også til andre. Alt er ikke bare tøft, hardt og rosenrødt. Det er også dønn seriøst: Havene våre kaller – vi må gjøre det vi kan.

Hur ska du fira när du är i mål?

Den ordentlige festen min – eller det jeg virkelig vil feire – er hele veien fra La Gomera til Antigua. Veien er målet mitt. Når jeg har nådd Antigua, er jeg ferdig. Da er jeg ferdig med å være i mål.

På mange måter ser jeg for meg at ei passende feiring da hadde vært å uten noe oppmerksomhet gli stille inn til land, fortøye båten, sjangle meg opp landgangen, finne venner og familie samla rundt et frokostbord (fylt med fersk mat!), og helt umerkelig sette meg ned på stolen min, og bare gli inn i stunda sammen med mine nærmeste – som om jeg aldri har vært borte og uten noe oppmerksomhet omkring meg.

Samtidig blir det en milepæl å ha kommet seg over dette havstykket alene i robåt, og jeg er sikkert helt rusa på alt av følelser når jeg endelig ser land og venner og familie igjen, så ei markering blir det. Den involverer sikkert masse klemming, uendelige mengder prating

og latter, og bare tid sammen med folk – mine, dine, andres, ingens.

Mennesker. Og så tar vi alt som det kommer.

Navigationskurs i England

Foto: Linda Evenstad Emilsen

Skribent: Emma Söderman
E-post: Adressen Gömd

Postadress:
Östra RDF
c/o Eli Zlotnik, Primusgatan 110
112 67 Stockholm

Kontakt:
Tel: 0707206417
E-post: ordforande@ostrarodd...